Agderposten

Magasin

Norman ble reddet tilbake til livet to ganger

Norman ble reddet tilbake til livet to ganger

Hell i uhell, heter det. Tilfeldighetene ville at sprekingen Norman Ugland fikk et hjertestans midt under Terrengkarusellen. Og der kom hjelpen bokstavelig talt løpende. Men dramaet var ikke over.

annonse

$render.recurse($ctx, '$!content.translatedCode')

– Jeg var så nære døden som det går an. Det var helt bånn i bøtta. Legene fortalte meg det: Hadde jeg ikke vært så godt trent, ville jeg ikke klart meg.

Han har stekt en stor bunke vafler og satt fram penserviset.

Gjennom de store stuevinduene på Nedenes ligger skjærgården og horisonten.

At han kan nyte den, og vaflene, er ingen selvfølge. Heller ikke at han i dag kan reise seg og gå til kjøkkenet for egen maskin for å hente kaffen.

For to somre siden var det egentlig «game over». Rullegardina gikk brått ned. Stikkontakten ble dratt ut. Helt uten forvarsel. Midt i et juniløp av Terrengkarusellen på Fevik.

– Husker ingenting

Tirsdag 6. juni 2017. Norman Ugland har satt seg i bilen og kjørt til startområdet, der kveldens terrengkarusell går.

Se dette bildet i full størrelse
ODDVAR PAULSEN - SEIG Norman Ugland i Terrengkarusellen 13. august. To år og to måneder og en del store operasjoner etter den dramatiske junikvelden.

SEIG: Norman Ugland i Terrengkarusellen 13. august. To år og to måneder og en del store operasjoner etter den dramatiske junikvelden.Foto: ODDVAR PAULSEN

Han legger i vei som vanlig. Er veldig glad i å løpe, trener tre-fire ganger i uka.

Halvveis i løpet tar han fatt på en stigning. Plutselig stuper han.

– Jeg husker ingenting. Fikk ingen forvarsel.

Kort etter oppdager en kvinne som deltar i løpet hva som har skjedd.

Hun er lærer og har hatt mange kurs i hjerte-lunge-redning. Hun setter resolutt i gang med førstehjelp mens en annen kvinne ringer 113. Snart kommer flere til. Men det aner ikke Norman. Han ligger bare der på stien.

– De klarer å holde liv i meg til ambulansen kommer, forteller Norman.

I hui og hast bærer det til Arendal sykehus. Norman kobles til mange slanger.

Legene prøver alt. Han må kobles til hjerte-lunge-maskin. I koma blir han fraktet neste morgen med helikopter til Rikshsotpitalet.

«Det var jo synd jeg ikke fikk oppleve den turen, den var sikkert fin,» kommenterer Norman med et skeivt smil.

annonse

Humoren ligger hele tiden å lur mens han forteller den dramatiske historien. Humoren og viljen har hjulpet ham gjennom to beintøffe år. Kun en kombinasjon av livets tilfeldigheter gjør at han kan fortelle den selv.

– Da jeg først skulle få hjertestans var det utrolig heldig at det skjedde på Terrengkarusellen, for dagen etter skulle jeg løpe o-løp. Hadde det skjedd da, er vel sjansene små for at noen hadde kommet raskt nok til å hjelpe, sier han.

Redningskvinnen: – At jeg hadde hatt hjerte-lunge-redningskurs, var avgjørende for å tørre å ta grep

I koma i seks uker

I halvannen måned lå 53-åringen i koma. Kona Brita og de tre barna deres ante ikke om deres ektemann og pappa ville våkne igjen, om han var hjerneskadd, om han noen gang kunne bli den de kjente.

Da Norman våknet, en gang rundt 20. juli, anslår han, – han vet ikke sikkert for det gikk gradvis, var han «totalt forvirret», som han sier.

– Det første jeg sa var: «Når kan jeg få komme hjem?»

Men det skulle ikke bli med det første. Han var lam og høyrebeinet var svart.

– Følte meg innesperret

Han hadde ingen anelse om hva som hadde skjedd eller hvor lenge han hadde vært «borte».

– Jeg trodde jeg var på Sandefjord sykehus. Har du hørt om Sandefjord sykehus, spør han.

– Nei.

– Ikke jeg heller, sier han og gliser.

Han var full av medikamenter og hallusinerte. Trodde legene og familien hadde fest på sykehuset. At han fikk ikke være med. Og da «de dro hjem», måtte han være igjen.

– Jeg følte meg innesperret.

Ikke så rart. Han kunne bare bevege på armene.

Jeg mistet så mye, men det begynner å komme seg igjen

Koldbrann og nær amputasjon

Koldbrann herjet. Han hadde hatt et massivt hjerteinfarkt, og det hadde vært dårlig blodgjennomstrømning til beinet da hjertemaskinen var koblet til.

Se dette bildet i full størrelse
 - På kjøkkenveggen i det koselige huset på Nedenes henger ei avisside fra Agderposten som Norman har revet ut Terminlista for Terrengkarusellen.

TERMINLISTE: Terminlista for Terrengkarusellen.

annonse

Legene mente foten måtte amputeres.

Kona og barna ba dem prøve en gang til. Og det gjorde kirurgene.

Heldigvis gikk det an å fjerne en stor muskel i leggen og noe i låret.

– Det var så close. Det var så close, gjentar Norman.

Han drar opp buksebeinet. Et dypt, tjue centimeter langt søkk dekket av en skinne vises ikke til vanlig.

Han ønsker ikke bilde av det i avisen. Men beinet, det virker igjen.

– Fantastiske sykepleiere og leger

Først langt utpå høsten, i begynnelsen av oktober fikk han reise fra Riksen til Arendal sykehus. Han får ikke fullrost sykepleierne og legene ved hjerteavdelingen på begge sykehusene.

STERK Når han skal fortelle om dagen da det endelig var klart for hjertetransplantasjonen, renner følelsene over for sindige Norman. Han må ta en pause fra vaffelen og tørke fjeset tørt for tårer. Ungene og kona var kommet for å være hos ham. – Selv om jeg jo var nærmere døden da jeg kollapset, var det så vanskelig å skulle legges i narkose uten å vite hvordan operasjonen ville gå.

STERK: Når han skal fortelle om dagen da det endelig var klart for hjertetransplantasjonen, renner følelsene over for sindige Norman. Han må ta en pause fra vaffelen og tørke fjeset tørt for tårer. Ungene og kona var kommet for å være hos ham. – Selv om jeg jo var nærmere døden da jeg kollapset, var det så vanskelig å skulle legges i narkose uten å vite hvordan operasjonen ville gå.

Norman smører bjørnebærsyltetøy på vaffelen. Beklager at talen ikke er helt klar.

– Jeg jobber med det, men ordene blander seg sammen, forklarer han.

Hukommelsen som alltid har vært så god, har også fått seg en knekk. Han, som alltid har elsket geografi og kunnet stater og steder på rams, må lete. Setter seg med kart og google maps når han er hjemme på dagtid. Han vil, vil! få igjen sitt gamle jeg.

– Jeg mistet så mye, men det begynner å komme seg igjen, sier han.

Ett steg, ett til ...

Utover høsten 2017 og vinteren 2018 trener og trener han i gangene på sykehuset. Fem meter med «prekestolen». Fem til. Neste dag seks, så sju.

– Hver dag skulle jeg sette ny rekord. Jeg har et veldig konkurranseinstinkt, har alltid likt å sette rekorder, slå meg selv!

Det er denne ståpåviljen, denne evnen til å ikke sette seg til, ikke gi seg over, som har fått ham opp igjen.

Det gikk jo bra. Jeg vet ingenting om den som ga meg livet, om det er en mann eller kvinne, norsk, dansk eller svensk. Det eneste jeg vet, er at den personen var under 90 år.

Hjertet-pumpe og høy CRP

Selv om formen bedret seg, så legene at hjertet hans ikke klarte jobben som før infarktet.

En slags pumpe var koblet til hjertet for å gjøre «halve jobben» med å fraktet blodet rundt i kroppen. En liten datamaskin og batteripakke lå i en veske som han alltid måtte ha på seg. Norman fortsatte å bite tennene sammen, gikk stadig lengre turer.

– Legen min sa: «Det er bare å presse deg! Det er bra for kroppen.»

Men det var klart at hans eget hjerte ikke på sikt ville klare jobben. Fra mai i fjor sto han i organ-kø.

ODDVAR PAULSEN - FRISKUS Norman tar seg en banan på Terrengkarusellen 13. august i år. Tilbake etter infarkt, fjerning av en leggmuskel og hjertetransplantasjon.

FRISKUS: Norman tar seg en banan på Terrengkarusellen 13. august i år. Tilbake etter infarkt, fjerning av en leggmuskel og hjertetransplantasjon.Foto: ODDVAR PAULSEN

Utover sommeren i fjor var likevel formen tålig god. Han deltok på terrengløp, dog spaserende.

Så under et o-løp i september, kjente han at noe ikke stemte. Vel hjemme tok han en Paracet, men det hjalp jo ikke.

– Kona ba meg gå til lege på fredagen, men det gjorde jeg ikke.

Gjennom helga ble han stadig dårligere. Mandagen gikk han likevel. CRP-en (bakterieinnholdet i blodet) viste 585.

Se dette bildet i full størrelse
PRIVAT - SUPERLAGET – Uten dem hadde jeg aldri kommet meg tilbake til der jeg er i dag, sier Norman. Her er han med hele «superlaget» sitt (f.v.) datteren Solveig, kona Brita, datteren Helene og sønnen Sindre. Bildet er tatt på ferie i Barcelona, to måneder før hjerteinfarktet.

SUPERLAGET: – Uten dem hadde jeg aldri kommet meg tilbake til der jeg er i dag, sier Norman. Her er han med hele «superlaget» sitt (f.v.) datteren Solveig, kona Brita, datteren Helene og sønnen Sindre. Bildet er tatt på ferie i Barcelona, to måneder før hjerteinfarktet.Foto: PRIVAT

Se dette bildet i full størrelse
 - MEDISINENE Et arsenal på ni medisiner må Norman passe på å ta til fast tid hver dag, resten av livet. Boksene fra Rikshospitalet gjør det enkelt å ikke gå i surr.

MEDISINENE: Et arsenal på ni medisiner må Norman passe på å ta til fast tid hver dag, resten av livet. Boksene fra Rikshospitalet gjør det enkelt å ikke gå i surr.

– Det var visst ny sørlandrekord det året, spøker Norman.

Årsaken var betennelse rundt ledningen til hjertepumpa.

Men å få et nytt hjerte kan ta tid. For det er ikke mange nok som har sagt til sine nærmeste at deres organer kan brukes.

Endelig ringte telefonen en januardag.

– Vi tror vi har funnet et hjerte til deg!

– Noen har mistet livet, jeg fikk leve

Hjertet til en organdonor som passet til Normans kropp var klart.

– Jeg ringte jentene mine, som studerer et annet sted i landet, og ba dem ta fly til Oslo.

Norman stopper opp. Øynene fylles med vann. Han er tilbake i det døgnet før operasjonen. Det er vanskelig.

Døtrene på 21 og 25 kom inn på Riksen, dit han hadde kjørt med kona og sønnen.

Det er jo rart, at dette skulle være så tøft. For egentlig var han jo nærmere døden da han lå der i skogen. Men da var han ikke bevisst.

Nå skulle han opereres. Og visste ikke hva utfallet ville bli. Tårene renner. Han tørker dem og sier med stødig stemme.

– Det gikk jo bra. Jeg vet ingenting om den som ga meg livet, om det er en mann eller kvinne, norsk, dansk eller svensk. Det eneste jeg vet, er at den personen var under 90 år.

Om det var rart å våkne med en annen persons hjerte i kroppen?

– Nei. Sånn edde bare, sier Norman.

Se dette bildet i full størrelse
 - LYKKETROLLENE – For hver biopsi jeg har tatt i hjertet, har jeg fått et lykketroll, forteller Norman, som har lykketrollene stående på skjenken i stua. En daglig påminnelse.

LYKKETROLLENE: – For hver biopsi jeg har tatt i hjertet, har jeg fått et lykketroll, forteller Norman, som har lykketrollene stående på skjenken i stua. En daglig påminnelse.

Han er ikke typen som sitter og grubler på hva som kunne skjedd «dersom-atte-hvisom-atte» de som kom først ikke hadde kunnet førstehjelp den junikvelden i 2017. Eller hvis et passende hjerte ikke hadde blitt klart i tide.

– Nei, det ligger ikke for meg. Jeg synes selvfølgelig at det er trist å tenke på at et menneske døde, men jeg er bare veldig glad og takknemlig for at det mennesket hadde gitt beskjed til sine nærmeste om at hjertet kunne gis til organdonasjon. Jeg kjenner ingen forskjell, og har ingen bivirkninger etter operasjonen.

I det koselige hjemmet på Nedenes er det lite annet som minner om dramaet han har gjennomlevd, annet enn arsenalet av medisiner på spisebordet. Ni ulike piller som hver dag skal svelges. Til helt bestemte tider. Hver tredje måned er han inne til kontroll på sykehuset.

Vil opp på Gaustatoppen

Nye mål skal settes. For Norman er en som elsker å konkurrere – med seg selv.

Etter hjerteoperasjonen var han satt helt tilbake. Kunne ikke gå. Ble fryktelig andpusten for ingenting.

Men i vår og sommer har han for egen kraft bygd en 25 meter lang mur på tomta og fylt opp med stein på innsiden.

Hver dag går han turer, og hver uke er han med på Terrengkarusellen.

Han vil tilbake i jobben som sivilingeniør hos Kitron, men formen må bli bedre først. Det innser han.

– Målet er å bli litt bedre, litt raskere til beins hver dag. Også hadde det vært flott å få gå opp på Gaustatoppen en vakker høstdag!