Agderposten

Magasin

«Dekken» lyder sitt nye navn som en lydig hund

«Dekken» lyder sitt nye navn som en lydig hund

«Så er jeg blitt sjømann. Nesten i alle fall. Stilling: Dekksgutt. Antagelig Norges eldste. Populært kalt «Dekken». Jeg er allerede begynt å lyde mitt nye navn som en lydig og veloppdragen hund.»

annonse

$render.recurse($ctx, '$!content.translatedCode')

Slik lød åpningsordene i journalist Kristen Taraldsens skildring av sjømannslivet. Han mønstret på som dekksgutt en gang på sekstitallet, og siden har sjømannslivet fulgt ham. Ikke som sjømann, men som forfatter av en mengde artikler og bøker om den norske sjømannsstanden. For dette arbeidet er han også blitt æresmedlem av Arendals Sjømannsforening.

Mønstret på som dekksgutt

Men det var om hans jomfrutur vi ville høre om. Og hvem forteller om dette bedre enn førstereisgutten selv? Her følger historien om dekksgutten Kristens første uker som hyret dekksgutt:

KRIS forteller:

Skipet het Elisabeth Bakke og var på vel 8000 t.dw tilhørende Knut Knutsen O. A/S (Ole Andreas & Sønn), Haugesund. Undertegnede og skipet er i den lykkelige forening at vi er omtrent like gamle!

Ifølge den maritime lov for aldersgrense, skulle hun altså - etter alle solemerker å dømme - være det man kaller en gammel «holk».

Men så er ikke tilfelle.

Selv om det nok må erkjennes at hun - etter så lang og trofast tjeneste på de sju hav - har mistet litt av backfishens ungdommelighet og ynde.

Se dette bildet i full størrelse
Arkiv/Arne Gundersen - ARBEIDSPLASSEN Det første skipet Agderposten-journalist Kristen Taraldsen mønstret på, var M/S «Eliabeth Bakke» av Haugesund. Det ble levert i 1937 fra A/B Gøtaverken, Gøteborg. I april 1940 lå skipet i Gøteborgs havn. «Elisabeth Bakke» var ett av de norske skipene som flyktet fra Gøteborg 23. januar 1941 da den britiskledede «Operation Rubble» ble igangsatt. Etter den vellykkede rømningen over Nordsjøen kom skipet seg over til England. «Elisabeth Bakke» seilte resten av krigen i Nortraships tjeneste.

Arbeidsplassen: Det første skipet Agderposten-journalist Kristen Taraldsen mønstret på, var M/S «Eliabeth Bakke» av Haugesund. Det ble levert i 1937 fra A/B Gøtaverken, Gøteborg. I april 1940 lå skipet i Gøteborgs havn. «Elisabeth Bakke» var ett av de norske skipene som flyktet fra Gøteborg 23. januar 1941 da den britiskledede «Operation Rubble» ble igangsatt. Etter den vellykkede rømningen over Nordsjøen kom skipet seg over til England. «Elisabeth Bakke» seilte resten av krigen i Nortraships tjeneste.Foto: Arkiv/Arne Gundersen

Med årene er hun litt gammelmodig og studerer man henne med falkeøyne, vil man oppdage både rynker og avskallinger. Men stort sett har hun holdt seg forbausende godt til en så gammel og ærverdig gammel havets dame å være.

Og det er jo utrolig hva maling og kitt kan fremtrylle av falsk ungdommelighet i våre dager - selv om man er litt tilårskommen.

Men så er hun da et stolt linjeskip, som går i fast rute mellom Skandinavia og vestkysten av Syd-Amerika. Hver rundtur tar forøvrig godt og vel tre måneder.

Ikke en nymotens «trykknappskute»

Jeg er forresten bare glad for at jeg er kommet ombord i en skute hvor man ennå praktiserer godt, gammelt sjømannskap og at hun ikke er en av disse nymotens «trykknappskutene».

Og så har hun sjel! Ihvertfall sier oldtimerne i messa det. Og det de sier er lov.

Jeg har imidlertid verken sett eller merket noe til denne påståtte sjelen ennå, men jeg har ihvertfall forstått så mye at når et skip har sjel, så betyr det noe ganske spesielt - og det oppveier tydeligvis både enkelte skavanker og mangler.

De blir så varme i blikket, oldtimerne, en skulle nesten tro de var forelsket - når de nevner dette med sjelen. Men dette er nok en av de tingene ombord i et skip som en stakkars førstereisgutt ikke får forståelse av før etter noen år til sjøs.

Men det var om mine inntrykk og erfaringer jeg skulle fortelle litt om. Det har jeg lovet redaktørene, men først syntes jeg det var riktig å presentere mitt nye arbeidssted.

Og etter de første par ukene føler jeg meg nå såpass varm i trøya at jeg tør ta risikoen på det.

Spent

Det var med spent nyfikenhet jeg entret ombord i Elisabeth Bakke i Oslo. Riktignok hadde jeg tidligere vært ute med større skip, men aldri som fasthyrt. Spørsmålet som lå og dvelte i underbevisstheten var: Ville jeg passe som sjømann?

Jeg må ærlig innrømme at mine betenkligheter var store.

Hvordan ville overgangen fra det hektiske avisarbeidet bli?

annonse

Men det var for sent å snu. Mitt forsett var definitivt. Den store verden skulle oppleves.

Og med en seks måneders kontrakt i lommen befinner jeg meg nå ombord i et av vår handelsflåtes 2700 skip.

Se dette bildet i full størrelse
Agderposten/Arkiv - DOBBELTROLLE Agderposten-journalist Kristen Taraldsen mønstret på som dekksgutt, og her er han i eni maritim «skrivestilling» på dekket til M/S «Elisabeth Bakke», iført redningsbøye og med skrivemaskinen på en puller. Et reisebrev til Agderposten er under utarbeidelse. Kristen Taraldsen er i dag æresmedlem i Arendals Sjømandsforening, etter å ha skrevet foreningens 150-års jubileumsbok og historien til foreningens hus.

DOBBELTROLLE: Agderposten-journalist Kristen Taraldsen mønstret på som dekksgutt, og her er han i eni maritim «skrivestilling» på dekket til M/S «Elisabeth Bakke», iført redningsbøye og med skrivemaskinen på en puller. Et reisebrev til Agderposten er under utarbeidelse. Kristen Taraldsen er i dag æresmedlem i Arendals Sjømandsforening, etter å ha skrevet foreningens 150-års jubileumsbok og historien til foreningens hus.Foto: Agderposten/Arkiv

Foreløpig angrer jeg såmen ikke - selv om vi bare har gått i skandinavisk fart til nå. Men om ikke så lenge setter vi kursen for Syd-Amerika og forhåpentligvis eventyret som jeg har gått og drømt om.

Å være dekksgutt har jeg funnet ut er en mangfoldig jobb. Nokså slitsomt (for en som kommer rett fra kontorkrakken), er lærerik, interessant og faktisk morsom.

Det finnes visst ikke den ting av forefallende arbeid som ikke «dekken» kan settes til.

I løpet av de første ukene har jeg utført minst 25 forskjellige slags jobber, som man har spesiaister til å utføre på landjorda.

Bare hør: Jeg har nå gode erfaringer som gatefeier, vinduspusser, sjauer, værelsespike, piccolo, kelner og brannmann for å nevne noen av dem.

Jeg er blitt satt til å feie i lasterommene, vaske dørken, spyle dekket, kveile opp kilometervis med tauverk (iallfall føles det slik), hatt bakkstørn - det vil si å vaske og rydde i lugarene, dratt av og på presenninger og lempet luker til den store gullmedalje, foruten at jeg har hentet kaffe til styrmannen og er fast løpegutt for båsen når ordre skal videresendes.

Lempe på lukene

Å lempe på lukene har forresten vært den verste jobben, og jeg har ikke tall på hvor mange ganger i løpet av dagen vi tar dem av og på når vi skal feie sammen all bossen etter forrige tur. Når det er fem lasterom og hver har tre rader med luker etter hverandre, som er 50-60 cm brede, så blir det et pent antall.

Og attpåtil har rommene på forskipet tre dekk nedover, mens vi på akterskipet heldigvis bare har ett mellomdekk.

Men slik er det å være ombord i et gammelt skip.

På de mer moderne drar man lukene av med vinsjen, omtrent som når man åpner en sardinboks.

Det merkes ganske sterkt på ryggen å lempe på lukene. Hendene har også fått merket slitet. En rekke vannblemmer strutter nå som de mest fullmodne meloner inne i håndflaten.

Jeg er visst i ferd med å få det man kaller arbeidshender.

Ryggen er verdt et kapittel for seg. Hver morgen føles det omtrent som om tusen kniver stikkes inn i den når jeg forsøker å rette den pent ut, centimeter for centimeter.

Oppstigningen fra køya har jeg nå klart å presse ned til 10 minutter, men jeg regner med ytterligere rekord-forbedring bare jeg blir litt mer vant med håndteringen av de tunge beistene.

Men litt ordentlig sjømannskap har jeg da også fått utføre.

Første arbeidsdag laget jeg til og med en spleis, noe jeg ikke har vært borti siden min speidergutt-tid på Hisøy.

Resultatet ble etter en del feilskjær slettes ikke så verst syntes ihvertfall jeg.

annonse

Agderposten/Arkiv - JOURNALIST OG FORFATTER Kristen Taraldsen i karakteristisk positur - med kameraet og den umiskjennelige pipen.

Journalisten og forfatteren: Kristen Taraldsen i karakteristisk positur - med kameraet og den umiskjennelige pipen.Foto: Agderposten/Arkiv

Styrmannen studerte den lenge og var litt i tvil om karakteristikken, men kom til at den hadde mest likhet med en overkjørt ål forårsaket av en traktor.

Båsen tok det pent, og sa bare at han ikke håpet at noen av karene ombord sto under hivet når den spleisen ble benyttet!

Et par tak i rattet har jeg også fått anledning til, selv om jeg nok ikke får gå styringsvakter før vi er kommet godt ut i Atlanteren.

Jo, det har vært noen begivenhetsrike uker med en sann vrimmel av nye og fremmedartede gjøremål. Og ikke minst massevis av nye uttrykk som jeg har måttet lære. Jeg har nærmest hatt inntrykk av å sitte på skolebenken igjen.

Kost heter heldigvis kost, mens bøtte til gjengjeld har det koselige navnet pøs.

Vet du hva utskei bety? Det visste ikke jeg heller. Det betyr å slutte av med arbeidet for dagen.

Masse å lære

En hel del andre ting har jeg også lært. Når styrmannen nå ber meg om å ta et tak med i innhalingen av springet, så griper jeg uten nøling den riktige wiren i det virvar av wirer og trosser vi har på bakken.

Der er jeg nemlig plassert når vi skal fortøye eller avgå. Min faste plass er ved wire-tromlene og gir slakk eller haler inn ettersom det trengs.

Men av og til kan jeg få ordrer som kan få den mest allvitende førstereisgutt til å bli stående som et spørsmålstegn.

Jeg kom ut av den pinlige situasjonen ved å spørre en av lettmatrosene.

Det viste seg av dunnisen var alle materialene som hadde vært mellom lasten på den siste turen. Det engelske ordet er dunage og betyr underlag, men som så mange andre engelske ord har sjøfolkene gitt det en viss sleng.

Disse første ukene har gått med til utlossing av lasten fra siste Syd-Amerika-tur. For øyeblikket ligger vi i Gøteborg på verksted etter å ha vært i Stockholm og Gdynia i Polen.

LES OGSÅ: Mer historisk stoff - fra en svunnen tid

Etter at vi er ferdig på Gøtaverken, går vi tilbake til Oslo, og så starter vi endelig på neste tur.

Ifølge seilingsplanen skal vi innom København, gjennom Kielerkanalen til Hamburg, så videre til Bremen, Antwerpen og Lisboa i Portugal.

Foreløpig er det bare å si at jeg trives utmerket. Samtlige, fra kaptein og nedover, er kjekke karer og det hersker et enestående godt kameratskap ombord. Maten er førsteklasses og jeg er stygt redd for at bukselinningen vil bli farlig stram hvis vi skal få så mye og god mat på turen fortsatt.

Det går fremover

Om ikke med sputnikfart, så begynner jeg ihvertfall å få grep om tingene i dobbelt forstand.

Vi er endelig ferdig med å feie opp i rommene og nå er de så gullende rene at det gjerne kan arrangeres dans der.

Litt av en sjau har det vært, og både hender og rygg har fått merke de uvante bevegelsene. Men det er ihvertfall godt å vite at det vil ta tre måneder før vi får samme sjauen om igjen.

Olabuksen har forøvrig fått sitt umiskjennelige preg av jobben. Den har forlengst mistet sitt jomfruelige skjær av nyanskaffelse. Jeg ser nesten ut som en fullbefaren. Bare malingflekkene mangler. Men de kommer nok de også.

Agderposten/Arkiv - PÅ JOBB Kristen Taraldsen (Kris) jobbet som journalist i Agderposten, da han 29 år gammel bestemte seg for å dra til sjøs. Han dro ut som dekksgutt. Årsaken til sjøferden hadde sin bakgrunn i at han stelte mye med skipsfartsstoff, men følte behov for å skaffe seg en bedre bakgrunn i emnet.  Bildet er tatt mens han var desksjef i Agderposten. Her viser han frem uttegningen av avisens 1. side.

I avishuset: Kristen Taraldsen (Kris) jobbet som journalist i Agderposten, da han 29 år gammel bestemte seg for å dra til sjøs. Han dro ut som dekksgutt. Årsaken til sjøferden hadde sin bakgrunn i at han stelte mye med skipsfartsstoff, men følte behov for å skaffe seg en bedre bakgrunn i emnet. Bildet er tatt mens han var desksjef i Agderposten. Her viser han frem uttegningen av avisens 1. side.Foto: Agderposten/Arkiv

Hver eneste dag, etter hvert som vi har skiftet over fra lasterom til lasterom, har den fått nye flekker - og ny lukt.

For det finnes visst ikke det vareslag ikke skipet har hatt med seg på oppturen. Buksene har derfor skiftevis duftet a harskt fiskemel, kaffe, epler, salpeter, honning og kis, foruten av tjære, olje, greas og vaskemidler.

Jeg nevnte maling. (Malingflekker på buksen har jeg alltid oppfattet som sjømannens adelsmerke).

«Vintervær»

Det sto så smukt i Agderposten ved min avreise at jeg skiftet skrivemaskinen med kost og malerpøs. Hittil har det ikke blitt noe særling svinging med malerkosten. Vi trenger nemlig litt varmere vær. For foreløpig har vi vært forfulgt av den reneste arktiske vinter og vi har vært nødt til å bruke tykk genser om morgenen når vi har tørnet ut.

Vi går nå alle sammen og drømmer om sydligere egner med mer behagelig temperaturer. Tenk å stå og svinhe malerkosten ved ekvator, mens en deilig passatvind kiler en passelig avkjølende på ryggen, mens solen sender sine varme stråler mot en hvit ryg, bleket av de siste grønne sørlandsvintre (les: somre).

Ettersom vi har gjort oss ferdige under dekk, har vi nå kunnet konsentrere våre krefter desto sterkere på dekk.

Og den listen som overstyrmannen overleverer hver morgen til båsen (det er nemlig båsens plikt å sørge for at alt blir riktig og omhyggelig utført), ER SÅ LANG SOM EN ISLANDSK ÆTTESAGA, så vi har mer enn nok å henge fingrene i.

Tidligere ombord har det tydeligvis vært kotyme å stappe wire, tauverk, sjakler og arbeidsredskaper mer eller mindre fra seg på første og beste sted, så for øyeblikket, og i mange dager fremover, vil daggjengens yngre medlemmer være fullt beskjeftiget med å bringe skikkelig orden i dette virvar.

Vi kveiler nå opp, sorterer, bunter sammen, rydder, koster støv og legger alt pent på plass - etter anvisning fra båsen. Han er ny ombord i Elisabeth Bakke, men vet tydeligvis hvordan han vil ha det.

Sjømannskapet tar form

En ting kan ihvertfall fastslåes, selv av en halvveis landkrabbe, at selv om skuta er gammel og har sett sine bedre dager, så skal ingen komme og si at de ansvarlige lar det skure og gå for det.

Et slikt begrep hører forresten ikke hjemme ombord i et skip hvor millionverdienes tilstand til enhver tid er avhengig av førsteklasses orden og effektivt vedlikehold.

Dette ryddearbeidet er forøvrig fin-fin øvelse for en helt ukyndig dekksgutt, og jeg kan allerede fastslå - uten å føle rødmens blussel stige opp i hodet - at mitt sjømannskap begynner å ta form slik det forlanges ombord i et linjeskip.

Vi har tross alt «stell» ombord. Kjerringknuter og blåknuter er etter hvert blitt skiftet ut med båtmannsknop, halvstikk og flaggstikk, og jeg har lært hemmeligheten med hva som forårsaker om det skal bli det ene eller det andre.

Jeg har nå anskaffet meg en riktig flott tysk speiderkniv, som dasker kjekt i beltet. En kniv er faktisk like viktig for en sjømann - som skrivemaskinen er for journalister. Begge våpen er uunnværlige hvis en skal få utført noe effektivt.

Mine kolleger ombord er jeg kommet riktig godt overens med. Det er kjekke karer alle som en og som virkelig kan sitt fag.

Mange nasjonaliteter

Mannskapet er forøvvrig en noe broget blanding av nasjonaliteter.

På dekk har vi for eksempel en tysker, en spanjol og en bergenser.

I maskinen finnes det også tyskere og spanjoler, foruten en portugiser. Samtalen i messen kan derfor virke noe forvirrende når tyske, spanske, norske og engelske (det er nemlig fellesspråket) - GLOSER KRYSSER KLINGE OVER BORDENE.

Men kameratskapet er meget gemyttlig og noen form for diskriminering av utlendingene finnes absolutt ikke.

Min eneste uvenn

I grunnen har jeg bare en uvenn ombord. Men det er til gjengjeld en virkelig vriompeis som jeg ikke ser ut til å komme overens med på de første ukene ihvertfall.

Det er tauverket og wirene.

Mellom oss har det oppstått et dypt, bittert og gjensidig fiendeskap som når et farlig klimaks opptil flere ganger hver dag. Og på begge sider utspilles det en like sterk forakt for ettergivenhet. Det er bokstavelig talt en kamp på kniven.

Under mine sarte kontorhender har disse skaberakkene en sann tilfredsstillelse av å stritte imot med all oppstart ubøyelighet. Mot slike selvgode og ertelystne beist nytter det heller lite med kjempekrefter.

I grunnen har jeg bare en uvenn ombord. Men det er til gjengjeld en virkelig vriompeis

Det gode råd jeg har fått er å løse flokene med sindig kløkt og lempe.

Men hvem kan oppvise disse edle egenskaper når disse egenrådige slanger av fysisk stivhet, krøller seg sammen til de reneste uformelige tufser med en umiskjennelig likhet med den berømte gordiske knute.

Men det er bare den forskjellen at jeg ikke kan løse mine knuter med et sverdhugg.

Nei, jeg må nok pent ta all min oppsparte tålmodighet til hjelp, selv om den blir satt på den ytterste prøve.

Lønning

Og så har jeg fått min første lønn! For strevet bør jeg ha lov å tilføye. Den nydelige håndskrevne avregningen som telegrafisten kom med forleden, lød på det svimlende beløp kr 166,78. For 19 dager med intenst slit, som har fått ryggen til å føles som en rå biff, og hendene til å se ut som fullmodne vannmeloner og føles som om de var lånt fra en orangutang.

Grunnbeløpet var atskillig større - hele 273,60, med tillegg av overtidsgodtgjørelse på 54,40 og 5,59 i kortmannshyre.

Men så kommer alle fratrekkene, 30 kroner i sosiale utgifter, 31 i pensjonsavgift og 32,30 som jeg hadde lagt igjen i «slappen».

Men på den annen side var det plusset på en del utgifter jeg hadde i forbindelse med reisen til skipet, ellers ville bildet ha sett nokså mistrøstig ut.

Og så har jeg fått min første lønn! For strevet bør jeg ha lov å tilføye

Men jeg var ihvertfall mer heldig enn han som fikk avregning med minus 53 øre.

Denne eiendommelige omstendighet skyldes nemlig at de sosiale utgifter trekkes av første hyre, uansett om man har stått en dag eller en måned ombord.

Derfor gjelder det alltid å mønstre på så tidlig i månedens begynnelse som mulig hvis en er blakk.

Min venn var imidlertid i den uheldige stilling at han kom ombord rett før vi skulle til å skifte kalenderblad og derfor ble hyren bokstavelig talt spist opp og enda litt til.

Slipper skatt

Men det er iallfall behagelig å oppdage at jeg slipper skatt som dekksgutt.

Av en eller annen viselig innrettet grunn, så slipper dekksgutter å tenke på denne økonomiske svøpe før han når opp i det koloshimlende beløp av 600 kroner pr. måned.

Jeg beklager å måtte skuffe likningsmyndighetene på Hisøy. De skal nok merke dette året at de har mistet en god skattyter!