Agderposten

Magasin

Elgstuten som tok jegeren på kornet

Elgstuten som tok jegeren på kornet

Høsten er jakttid. I dag forteller vi litt om mygg og mer om vandring i den svarteste natt. Denne historien ble fortalt til Agderposten for over seksti år siden.

annonse

$render.recurse($ctx, '$!content.translatedCode')

Det suste vind over mektige trekroner, aspelauvet skalv og laget tusener av lyder. Det knakk i eiker på svai og gyldne blader danset florlett avsted over glennen.

Vi sto post, og sto i bokstavelig forstand, for der var ikke en stubb eller stein å sitte verken godt eller vondt på.

En tre kvarters tid sto vi og skjerpet ører i dette levenet og raslende løv og, kviste-knekk. Høyrebenet sov forlengst. Det måtte snorke på denne tiden. Bikkja var ikke å høre og alt tydet på et bomdrev.

Men mens vi sto og kjempet en stille, men ikke mindre drabelig kamp med lysten til å ta en røyk, kilte det seg en ny lyd inn i øregangen.

Børsa kom raskt i anlegg, og som figuren på skyttermedaljene sto vi klar til å motta det lenge ventende, men lite hørlige offer.

Det gikk ett minutt, tre minutter, fem - NÅ. Lyden var vekk igjen.

Armene verket og børsa sank ned i hvilestilling. Øynene tok et nytt søk over drevområdet. Det var ingenting å se og vi slappet av.

Ettersom man blir passe lei av å stirre omtrent på samme flekken i bortimot en time, lot vi øynene gli videre rundt, snudde hodet, og så satt plutselig øynene som spikret på en diger blå-svart elgstut som sto og betraktet oss med majestetisk ro, bare 15 meter borte.

annonse

Rundkastet var en hallingdanser verdig, og ikke tok det sekundet engang før børsa påny var i anlegg.

Men stuten kunne også hallingdansen. For da børsepipa lå siktet i ro, pekte den rett på den veldige bakenden hvor den lodne rompestumpen vippet opp og ned som om den vinket farvel eller pekte nese.

Han luntet trygt opp gjennom skaret, denne kaldblodige skogens konge.

Og vi sto igjen med fornemmelsen av et eventyrlig syn - og en forspilt sjanse.

Det siste drevet var over for den dagen. To elgkuer lå i bakken. Det var en kilometers vei mellom dem, og karene holdt på å slakte, hver på sin kant.

Det var farlig sent på ettermiddagen, og vi hadde ikke noe håp om å få dyrene til gårds før det ble mørkt, så de fikk ligge til neste dag. Men de måtte slaktes og flåes.

Se dette bildet i full størrelse
Paul Mjaaland - Elgjakt Plutselig satt øynene som spikret på en diger elgstut som sto og betraktet oss          med majestetisk ro bare 15 meter borte.

Elgjakt: Plutselig satt øynene som spikret på en diger elgstut som sto og betraktet oss med majestetisk ro bare 15 meter borte.Foto: Paul Mjaaland

annonse

På Høgslettås var Oscar i full gang sammen med de andre som alle hadde lang erfaring i slakting.

Og det gikk raskt unna. Alt mens mørket seg innpå og myggen sto tett som kruttrøyk omkring.

Myggen er ulidelig. Når du svett og sliten la deg klar på post, kom de i svermer og gikk til angrep på alt som viste bar hud.

Særlig i skuddet var området omkring svettebremmen på hatten. Der sto de i kø for å komme inn under, og de sparte verken på blodige stikk eller gift.

I en krans rundt pannen og nakken svulmet det opp små byller og hatten presset lenger og lenger opp og avdekket nye jaktmarker for nye hærskarer av blodhungrige insekter.

...kampen var motbydelig ulik

Om kampen var motbydelig ulik.

Vi hadde ingen mulighet for å gå til motangrep, for enhver bevegelse kunne bringe uoverskuelige forstyrrelser i jaktens gang.

Når dertil kommer at man i en slik situasjon også er fullstendig avskåret fra en stille røyk, så skjønner man kanskje hva en elgjeger må tåle av savn og lidelser for den edle sportskunsts skyld.

Vi led og savnet uavladelig den dagen, og skuddene med etterfølgende varselskudd lød som befrielsens vingesus og seierens liflige fanfare.Men nå var de der igjen, de stikkende skarer. Mens kniver gled mykt i den varme skrotten, samlet de seg omkring panne og oppbrettede ermer, rundt støvelkanten, hvor nikkersen forlengst hadde mistet sitt grep på strømpen og leggen lå fristende bar. Og nå hjalp ingen røyk og heller all vår fekting i alle himmelretninger og vel så det.

Det var da Tønnes vartet opp med bålet. Et stort og praktfullt bål, som kastet et fyrverkeri av gnistregn ut i kveldsmørket.

Og det var omtrent i det belet at Oscar skar ut mørbraden og mente at mørbrad var det beste på hele elgen.

Smakte vidunderlig

Ettersom dagen var langt leden og det var mer enn lenge siden vi satt i Perskjerr og godgjorde oss med kaffe og eggemat, tok vi alle Oscars utgydelser om mørbraden på sparket og snart satt vi med lange spidder og grillet mørbrad til femten kroner kiloet mens mørket senket seg stillferdig omkring og flammen fra bålet kastet hekseskygger nedetter lia. Det smakte vidunderlig.

Det var ikke til å se hand for seg, da vi omsider ruslet hjemover, og vår beundring for disse skogens folk steg til umåtelige høyder ettersom vi steget framover og alt tydet på at det bar i riktig retning.

Hvordan kan disse menneskene finne ut av det når det ikke er mulig å se annet enn svarte mørket?

En skulle tro de var som bikkjer og gikk på lukta.

Vel, på et eller annet vis gikk et forover, hvilket vil si mest oppfor og utfor. Og sannelig om vi vet hva som var verst. Kvister som nåler stakk stadig farlig nær øynene eller skar seg over pannehuden, alt mens røtter som et hav av blekksprut slynget seg omkring våre mødige ben, fanget dem fast og sendte oss på haue hvor som helst, fortrinnsvis oppe maurtuer.

Det var en lise å komme ned på sletta. Det vil si, det kjentes slett ut, men surklingen tydet på at vi befant oss på ei myr.

- Bare følg etter meg, sa Oscar.

- Kom her, sa Tjøstolv.

- Gjøv på med dødsforakt

I bekmørket var det ikke mulig å skjelne hvem som sa hva hvor, vi bare gjøv på i dødsforakt - og dermed forsvant venstrefoten til knes i saule og gråsvart gjørme. Det sildret mere saule ned i gummistøvlen og da den var full, slapp endelig myra taket.

Rå letter fulgte.

- Hau, kom det plutselig fra mørket foran oss, og vi ilte til med en hjelpende hånd mot en som var vederfaret samme skjebne noen skritt foran oss. Og da han var vel oppe, plantet vi høyrefoten hardt i bakken - og så forsvant den, og dermed for vi hodestups framover, kjørte børsepipa og begge nesebor stuvfulle av gjørme og lå forøvrig fast forankret i myrsuget nok engang.

Det var en bedrøvelig ridder av den edle elgsportskunst som om litt vaklet inn på Lia hvor fru Berg tok imot og syntes det var fæle greier.

Så enig, så enig.

Men skauen og dagen var fortredelighetene vel verd.