Agderposten

Magasin

Fra en svunnen tid: - Det var av og til en drittjobb. Olje fra haue til raua!

Fra en svunnen tid: - Det var av og til en drittjobb. Olje fra haue til raua!

Vi var på vei til Peru med M/S Theresie (26000 ton). Der vi skulle laste fiskemel. Vi antok at det var en vanlig last med tre dagers lasting og – deretter av gårde til en eller annen havn for å losse. Hvor visste vi ikke. Slik skulle det ikke gå, forteller Jan Trygve Hushovd, som var ombord fra 1969 til 1972.

annonse

$render.recurse($ctx, '$!content.translatedCode')

Etter å ha seilt gjennom Panamakanalen ankom vi Callao, havnebyen til Lima, og ble liggende og vente ... og ... vente.

Etter noen dager ble det rigget opp et slags lasteapparat opp til skuta, og etter enda noen dager kom det noen lastebiler med fiskemel som tømte lasten oppi, hvor det deretter ble fraktet med transport båndet opp til lasteluka på båten.

Dette tok jo sin tid.

Minebelte

Vi ville jo på land og utforske dette (for oss) merkelige landet! Nå var det slik at for å komme videre ut i verden utenfor Callao måtte vi igjennom noe vi kalte for «minebelte». Det var en gate som gikk fra havna opp til byen. Her var det tettere med barer enn sild i en sildestim fra 50 tallet, derfor var det nesten umulig å komme igjennom uten å ta inn på en bar, derfor navnet «minebeltet».

Etter som tiden gikk samlet vi oss i en bar som ble en slags stambar. Navnet var Happy Land og ble drevet av en myndig dame. Hun kunne åpne østers på 10 meters avstand med blikket sitt og hadde en røst som, jeg vet ikke om du noen gang har hørt tåkeluren på Store Torungen, men slik låt det når hun ble sint. Vi var i det stille livredde for henne, men hun var som regel en alle tiders dame med et morsinstinkt og bankende hjerte for oss sjømenn.

Veldig ofte var det ikke nok last i Callao, og derfor måtte vi til en annen havn oppover eller nedover kysten. Det var som regel noen små havner, og absolutt døde når det gjaldt ting å ta seg til. Deretter tilbake til Callao for resten. Vi kunne ligge i opptil to måneder i Peru.

Fantastisk land

Peru er jo et fantastisk land med en rik historie, så det var selvfølgelig mye vi kunne se og gjøre. Sjømannskirken lå i Lima, det var et samarbeid mellom Norge, Sverige og Danmark.

De arrangerte utflukter og hyggekvelder. Når det ble for stille tok presten bilen ned til Callao og Minebelte for å rekruttere de «frafallende», det gikk som oftest bra og det var jo også hyggelig med god mat og øl å få kjøpt på Kirka.

Se dette bildet i full størrelse
 - SKANDINAVISK Inngangen til Sjømannskirka.

SKANDINAVISK: Inngangen til Sjømannskirka.

Jeg husker også vi var på en tur, overnattet langt opp i fjellene med en fantastisk utsikt. Veien opp dit var livsfarlig, stupbratte juv og skåninger og svinger som kunne ta pusten av noen hver.

Overnattingsstedet var et slags vei- motell. Hyggelig, med utedo og ellers rent og pent.

Uten lys

Det begynte å mørkne og vi satt ute og tok oss en øl da vi etter hvert hørt en skranglelyd som ble sterkere og sterkere.

annonse

Etter hvert så vi noe som kom på veien, det skranglet og gnistret noe infernalsk. Vi så etter hvert at det var en bil.

Den stoppet på utsiden av motellet, med to svære kjettinger på hver støtfanger.

Mannen som kjørte kjøpte en øl i «baren» der, og vi kom etter hvert i snakk. Det var jo ikke så unaturlig at vi spurte hvorfor han hadde to kjettinger hengende ned fra hver støtfanger?

Jo, sa han, han hadde ikke lys på bilen og regnet med at de som kom imot ville både se og høre han når han kom! Det var jo en vis logikk i det.

Vi var også oppe i Machu Picchu og en gang helt oppe ved Titicaca sjøen, utrolige turer.

Tilbake til Callao

Siden vi lå der så lenge av gangen, var båten den best vedlikeholdte båten i den Norske Handelsflåten. Vi banket rust, malte og vedlikeholdt alt ombord, alt ble gjort minst to ganger.

Det å jobbe i maskinen hadde jo noen ulemper for eksempel når vi hadde stempelsjau. Da måtte vi ta av eksosbendene, og alt var innpakket i asbest. Det støvet sånn at vi omtrent ikke kunne se hverandre. Støvmasker visste vi ikke om. Det var av og til en drittjobb. Olje fra hue til raua! Pustet inn varm maskinolje i veiva.

Se dette bildet i full størrelse
 - DRITTJOBB Her reparerer vi propellhylsa, en delikat operasjon.

DRITTJOBB: Her reparerer vi propellhylsa, en delikat operasjon.

Da vi var ferdig for dagen vasket vi oss i noe vi kalte for TRI. Det er et stoff som er totalt forbudt i dag, men det var et vidunder stoff for oss. Hadde du en flekk på dressen, sannsynligvis den eneste dressen du hadde, var det bare å dyppe den oppi et fat med TRI, rett ned og opp med en gang, og på sekundet var den tørr og flekken borte.

Det var nok noen som smertelig fikk erfare at holdt du den forlenge nedi og så tok den opp, var det som et skjelett, det var bare noe sytråd igjen av den beste håndsydde skredder dressen.

En av ulempene ved å ligge så lenge stille var at propellhylsa ble lekk, det ble ettervert så ille at noe måtte gjøres. Vannet sprutet inn i båten. Skulle vi gå i dokk? Eller var det noen måte og fikse det på?

Tilbake til det normale

Etter et møte med skipperen og etter en del finregning ble det bestemt at vi kunne ballastere skuta slik at propellakslingen kom over vannlinja. Hylsa ble pakket om og livet gikk tilbake til det vanlige.

Det vanlige var som regel en tur innom Minebeltet og Happy Land og så en tur opp til Lima.

Nå kunne temperaturen i Minebeltet bli nokså høy, og det hendte ikke så sjeldent at noen fikk et sammenkrøllet snyteskaft der, men stort sett gikk det bra.

annonse

Happy Land var forresten den eneste baren som var malt i Tønnevolds rederi farger.

Se dette bildet i full størrelse
 - TRANSPORT Lastebilene var ofte hjemmesnekret.

TRANSPORT: Lastebilene var ofte hjemmesnekret.

Det hadde seg nemlig slik at det ble en brann der en kveld og guttene syntes det var for galt, her måtte noe gjøres, det ble også noe galt med det elektriske anlegget også.

Så mannskapet satte i gang, malingsslanter og utskiftede elektriske ledninger og koblingsbokser, mulig det ble noe mere også, ble samlet sammen. Alt under radaren på kapteinen og chiefen. Tror jeg.

Noen av mannskapet og trikkeren sto på som besatt, og to dager etterpå kunne de åpne igjen. Til nyåpningen hadde eieren invitert alle fra Theresie på gratis øl. Det ble litt av et sjøslag. Nå er det over 40 år siden jeg var der, men det skulle ikke forundre meg om det er spor etter balubaen fra den gangen ...

Festivitas

Vi var chartret av skipsreder Jan Staubo, som i 1964 kom inn i fiskemel frakten. Han kjøpte også opp flere fiskemel fabrikker i Peru. Frakten fikk etter hvert et ganske stort omfang med egne og innbefraktede skip

Jan Staubo var en fascinerende mann. Han fortalte meg, blant annet, at han hadde vært flyger under krigen og at han ble skutt ned av tyskerne på slutten av krigen. Han satt i fangenskap til krigen var slutt.

Han var en glad gutt. Sønnen, som drev fiskemel fabrikkene var enda gladere. Det var en fin gjeng.

Det var mye selskapeligheter i Peru, ombord hos oss eller på diverse steder i Lima. Det var blant andre Staubo, den peruanske fiskeriministeren, transportministeren og Pehr Gyllenhammar (direktør for Volvo). De hadde nettopp åpnet en ny lastebil fabrikk i Peru. Alle med damer.

 - PÅ FEST Her har Peru gjengen invitert oss ut på restaurant i Lima. Noen som kjenner seg igjen her?

PÅ FEST: Her har Peru gjengen invitert oss ut på restaurant i Lima. Noen som kjenner seg igjen her?

Kapteinen ombord hadde et rykte for å mikse noen spesielle drinker, jeg tror han kalte de «en isbjørn». De hadde den forunderligere evnen at de kunne gjøre hjernen om til grøt, noe en av gjestene erfarte da han skulle hjem. Alle kjørte, noen med privatsjåfør, andre selv.

Alle bilene sto parkert nede på brygga med fronten mot en solid mur som vendte ut mot gaten.

Denne overmåte godt forsynte herremann satt seg i bilen for å rygge ut, startet, la armen elegant over forseteryggen og vinket like elegant til oss som skulle se de av gårde. Så satte han bilen i gir og kjørte rett i muren.

Det var en solid bil. Den var litt krøllet foran og lysene virket ikke, men han fikk den omsider i revers, og kjørte av gårde med et glad og vinkende farvel.

Urettferdigheter

Så var vi omsider lastet og klar for USA. Det tok tre-fire dager opp og to til fire dager med lasting/ lossing, og så ned til Peru igjen, vi gikk som regel med korn (mais) ned igjen.

Tønnevolds rederi var forresten en av dem som hyret uteseilere. Det var det nemlig ikke alle som gjorde. «Uteseilere» var de som hadde seilt under krigen og av en eller annen grunn hadde bosatt seg i en havneby i utlandet.

Vi hadde med en matros fra Antwerpen som kom fra Arendal. Han hadde en gripende og urettferdig historie å fortelle. Han ble torpedert to ganger, var i en livbåt i mange døgn før de ble reddet. Han ble jo noe redusert etter dette, han led av granatsjokk og tynnslitte nerver. Da krigen sluttet reiste han hjem til Arendal. Han gledet seg stort for han skulle ta ut hyren de hadde til gode fra krigen (Nortraship-forliket) Og kanskje bygge seg et lite hus.

Se dette bildet i full størrelse
 - HAVN Her lastes det i en bitteliten havn. Vi ser litt av lasteapparatet og noen av lastebilene i bakgrunnen.

HAVN: Her lastes det i en bitteliten havn. Vi ser litt av lasteapparatet og noen av lastebilene i bakgrunnen.

Kort fortalt var det slik at de norske sjøfolkene fikk mer i lønn enn deres likemenn ellers i verden da krigen brøt ut. Det ble et ramaskrik av dette fra de andre nasjonene.

Det ble da besluttet at det overskytende beløpet de tjente mer, skulle gå inn på en konto og utbetales når krigen ble slutt. Det ble etter hvert en anselig sum etter fem år.

Han kom hjem, men det ble ikke slik han hadde tenkt det. Vanlige folk så med skepsis på disse sjøfolkene som hadde «lurt» seg unna krigen. Mange av de drakk (ikke så rart), og ikke fikk han utbetalt hyren heller. De var mere opptatt av at han skulle betale skatt for de fem årene han hadde vert ute.

Det ble dessverre så vanskelig for han at han valgte å flytte til Antwerpen. Han var bitter på Norge. Ikke fikk han hyren som de var lovet, ikke fikk han noen hjelp av myndighetene heller og folk generelt så ned på han.

Han fikk aldri hyren han hadde til gode før han døde i Antwerpen.

De var dessverre slik vi behandlet mange av disse hederskarene etter krigen, ikke rart mange forlot Norge for aldri å komme tilbake. Et mørkt kapitel i vår etterkrigs historie.

Fest på lokalet

En fascinerende by. Den så fremdeles ut som den gjorde i 1890, bortsett for at det var asfalt i gatene og ikke gjørme. Du kunne fremdeles fornemme gullrushets storhetstid.

Men som oftest seilte vi til San Francisco og Sacramento i California. Der var vi i tre dager, deriblant en lørdag da det var fest på lokalet. Det var ikke så mange biler i byen men det manglet ikke på småfly (sjøfly). De kom fra fjern og nært for og være med på festen.

Det lå tett med sjøfly nede på havna og ved strendene rundt byen den lørdagen. Det ble en livat kveld på lokalet. Det var gutter og jenter som ikke gikk hjem rett etter lunsjen var servert, for og si det sånn.

Se dette bildet i full størrelse
 - INGEN FORANDRING Skagway 1898, den så likedan ut i 1970.

INGEN FORANDRING: Skagway 1898, den så likedan ut i 1970.

Det var liv og røre til langt på natt.

Søndags morgen var nesten alle flyene vekk. Det var jo nesten et under at ingen styrtet den natten, for de var som sagt langt fra edrue når de tok av.

Pearl Harbor

I Sacramento ble vi godt kjent med lasteformannen og på amerikansk vis inviterte han trikkeren og meg hjem til seg på grilling, han hadde noen sønner på vår alder.

Da vi kom dit var allerede hagen full av folk, gamle og unge og de fleste var i familie. Det ble en riktig hyggelig fest med mye øl og store biffer.

Far til denne lasteformannen hadde vært ved Pearl Harbor ombord på USS Arizona da Japan angrep. Han fortalte levende om angrepet. Familien himlet med øyene for de hadde nok hørt historiene før. Men for oss var det grufullt fascinerende.

Festrøyk

Vi ble jo naturlig nok sittende med de unge rundt et leirbål. Etter hvert som promillen økte på, var det flere som tok seg en røyk. Det var jo fint for meg så ble jeg ikke helt alene om å røyke.

Nå var det også et par som rullet selv. Da sidemannen min bød meg en rullings som han hadde røykt på takket jeg ja. Jeg satt og røykte den på vanlig måte og syntes nok at det var en særegen smak på den, men jeg hadde ikke smakt amerikansk rullings noen gang. Etter et par drag dunket den andre sidemannen min meg i siden og ville ha røyken, det var jo en merkelig oppførsel tenkte jeg men han fikk den.

Se dette bildet i full størrelse
 - PAUSE Jeg fikkt id til fem minutter og litt frisk luft av og til.

PAUSE: Jeg fikkt id til fem minutter og litt frisk luft av og til.

Se dette bildet i full størrelse
 - SANDSTORM Været kunne plutselig skifte; klart i ett øyeblikk og sandstorm i neste. Nesten umulig å gjøre noe som helst.

SANDSTORM: Været kunne plutselig skifte; klart i ett øyeblikk og sandstorm i neste. Nesten umulig å gjøre noe som helst.

Etter en stund så jeg at han holdt den så rart når han tok et drag. Da gikk det opp for meg at dette ikke var noen vanlig Petterøes blanding. Da en rullings kom rundt neste gang takket jeg pent nei.

Jeg hold meg til vanlig tobakk resten av kvelden men en ny erfaring hadde det jo vært.

I San Francisco var vi også flere steder, men en tur til Yosemite Nasjonal Park var noe av det bedre.

Det ble vel en fire-fem turer mellom Peru og USA. Det var en fantastisk tid. Mannskap og offiserer var fine mennesker og det vi opplevde på disse turene ga oss minner for livet.

Jan T. Hushovd