annonse

Slik bygget statsministeren seg opp

Skipsbyggeri
Skipsbyggeri: Dette bildet er fra Saltrød. Stokken kirke i bakgrunnen er 15 år gammel, og til venstre ser vi Saltrød gård, som dengang var en av de største trebygningene på Sørlandet. Dette huset ble revet i 1960-årene, og på tomten ble aldersboligene bygd. Videre ser vi Saltrød Verft. På beddingen står barken «Salterød», som var et av de siste treskipene som ble bygget i Norge. (Foto: )
: (Foto: )
Saltrød gård
Saltrød gård: Her bodde treskuteskipper og reder Christen Knudsen, og her ble statsminister Gunnar Knudsen (innfelt) født. (Foto: )
Tømmerlasting
Tømmerlasting: I Dyvika ble det lastet tømmer. I forgrunnen ser vi stålskuten «Dorothy», som ble bygget på Fevik. (Foto: )

+ De fleste av oss har vel vanskelig for å forestille oss det liv og den virksomheten som utfoldet seg langs sørlandskysten i midten av forrige århundre. Da ble det bygget skip i så og si hver eneste liten havn.

Det var skippere og kjøpmenn, trelasthandlere, håndtverkere og skogeiere som gikk sammen i partsrederier og skrapet penger og materialer sammen til bygging og utrustning av skuter.

Det var større og mindre fartøyer, slupper, brigger, skonnerter og barkskip, alt ettersom man hadde midler.

Det er sagt at man langs leia fra Risør til henimot Arendal har kunnet telle 36 skipsverft, og innover langs Oksefjorden kunne der i midten av 1870-årene stå inntil 12 skip samtidig under bygging.

Ikke mindre livlig var det i selve arendalsdistriktet, hvor forholdene var større.

Advokat Bernh. Dunker skriver i et reisebrev fra 1852 at hist og her omkring blant klippene eller ute på skjærene tellet han i forbifarten ikke mindre enn fjorten skip stående under bygging på strekningen Neskilen - Arendal.

Også i arendalsdistriktet var det ofte skippere som ga seg i kast med skutebygging. Midlene kunne nok være knappe, og ofte kunne det kanskje ikke være så greit å finne partsredere, men gjennomgående interesserte Arendals solide handelsstand seg sterkt for skipsfart, ikke hadde sin like noe annet sted her i landet, heter det i Sverre Berg Smiths beretning om skipsbyggeriet i Den norske sjøfarts historie.

Christen Knudsen på Saltrød 

Som et typisk eksempel på de mange av distriktets skippere, som i første halvdel av 1800-tallet ga opp sjøen for å nedsette seg som skipsbyggere og som ved dette svingte seg opp til rike menn, nevnes Christen Knudsen på

Han var omkring 27 år gammel da han for første gang i 1841 deltok som partsreder i en skonnert og samtidig tok skipperrettigheten til den.

Etter noen års heldig seilas var så mye lagt til side at et større fartøy kunne skaffes, denne gangen en brigg.

Enda noen års seilas med tilfredsstillende utbytte kom neste skritt, barkskipet, og dette skulle ikke innkjøpes, men bygges. Materialer ble skaffet, byggested sett ut og byggmester engasjert.

Den franske februarrevolusjon var imidlertid brutt ut og på grunn av dens forstyrrende virkning på skipsfarten vegret medrederne seg ved å ta del i nybygningen.

Modig mann

Knudsen hadde allikevel tross alt mot til å gå i vei alene. Han overtok de innkjøpte materialer og fikk sin svoger, skipsbyggermester John Aanonsen til å stå for byggingen og tegne seg som medreder.

Halvannet år etter kunne barkskipet seile, men fraktmarkedet var nå så slapt at resultatet kun ble tap.

Interessen for skipsbyggeriet hadde imidlertid tatt overhånd, året etter sluttet han på sjøen og gikk i gang med å anlegge eget skipsverft i Munkestø-bukten på Saltrød.

Her satte han på vannet tre fartøyer for egen regning, et barkskip og to brigger.

Det første var briggen Constantia som kostet 133 kroner pr. tonn. Briggen var på ca. 250 reg.tonn.

Da den seilte som første tur, hadde den en gjeld på omkring 16 prosent av byggesumen, for utstyr som tauverk, støpegods og blokkverk var kjøpt på kreditt. Men innen året var omme var imidlertid alt betalt.

Storhetstid

Skipperne ombord på seilskutene hadde et stort ansvar. Ikke bare skulle de føre skipet fra havn til havn, men de måtte oså sørge for å selge varene samt fylle skipet igjen med nye varer.

I 1855 sluttet Knudsen sin virksomhet på Saltrød og flyttet til Porsgrunn.

Treskutenes storhetstid var distriktets gullalder på sjøen. Arendal var landets desidert rikeste by fra omlag 1850 og fram til krakket i 1886. Byen hadde større flåte enn København.

Vervene i Stokken lå på Saltrød, Fransholmen, Dyvika, Snekkenes, Neskilen, Helle, Friisøya, Kvasseberg, Galvika, Stuenes og Alvika. De fleste ble bygd på Saltrødverven. Det ser ut som det ble bygd et par skuter samtidig i gjennomsnitt. Bare Stokken kommune hadde sju verft og det kunne være opptil 30-40 mann i arbeid. Daglønnen for en skipstømmermann var to kroner, men steg etterhvert til fire kroner dagen.

Vanskelige tider kom

Skipsbyggingens slutt og tilbakegang i skipsfarten rundt århundreskiftet førte til stor arbeidsledighet. Mange dro til sjøs og andre utvandret til USA. Det er mange eksempler på at folk tok hyre og rømte fra skutene i Amerika. F

Etterhvert ble Stokken kommune nesten tømt for folk og det ble stille og vanskelige tider i bygda før fabrikkene begynte å ta seg opp. Men det er en helt annen historie.

Det finnes ikke mange rester igjen etter disse verftene, men litt lenger øst, på Gartha, kan man fremdeles finne murer etter slikt et skipsbyggeri.