annonse

Dagliglivet på fyret

: (Foto: )
Merdø
Merdø: Når ungdommen danset inne på Merdø, kunne man høre trekkspillåten helt ut til fyret. (Foto: )
Konfirmasjon
Konfirmasjon: Karen ble konfirmert i His kirke, men festen måtte holdes på Sandvigen fyr. (Foto: )
: (Foto: )

+ FRA EN SVUNNEN TID: For å besøke gamle tomter og gå på gjengrodde stier, dro journalist i Agderposten, TARO ut til fyret en deilig sommerdag i 1964. Med seg på på turen hadde han Karen Mikalia Gundersen. Hun var datter av den gamle fyvokter Jansen, og hadde hatt sitt hjem på Torungen i 19 år.

Til Torungen flyttet hun da hun var 7-8 år gammel. Der sto hun til konfirmasjon og der feiret hun sitt bryllup som den første brud på fyret.

Da intervjuet fant sted var det over 70 år siden hun for første gang satte din fot på Torungen.

Men la oss starte med begynnelsen.

Karen ble født på Merdø i 1885. Hun var datter til kaptein Mikal Jansen, og bodde rett ved siden av Merdø-museet.

Fra sine førte barneår husket hun et dramatisk skipsforlis utenfor Merdø, en dag da været var på sitt aller verste. Mannskapet kom seg i land, men kapteinen ble drept da han skulle ut å hente noe han hadde glemt.

Kort tid etter at hun var begynt på skolen ble faren ansatt som fyrvokterassistent på lille Torungen. Hele familien flyttet med, og her ble hun boende hele ungdomstiden.

Hun måtte til Merdø på skole, og da bodde hun hos «jomfru» Catheline Larsen på Merdøgård. Soveværelet fikk hun i Kinasalen.

Gården hadde 2-3 kuer dengang. De kjernet smør og spiste rømme. I høyinga dro de ut på jordene og hadde med seg en diger kaffekjele.

På skolen gikk de for lærer Håland. Han kom fra Koppervik, og det sies at det er hans skyld at Merdøfolk snakker så bredt, for han hadde en eiendommelig dialekt.

På Merdø fantes det en flott brønn. Vannet fra den var rene medisinen. Når skutene kom inn på fjorden om kvelden, tømte sjøfolkene brønnen og tok med seg vannet ombord i båtene. Men om morgenen var brønnen full igjen!

Konfirmasjon på Torungen

Karen og hennes far seilte over til Sandviga lørdagen. De hadde ikke motorbåt, og var redd det ville være uvær om søndagen. Faren måtte vende tilbake til fyret, og i løpet av natta blåste det opp til storm, så ingen av

Men konfirmert ble hun i His kirke, og om kvelden ble det hold et fint selskap på Sandvigen fyr.

Det var stor selskapelighet mellom fyrvokterfamiliene den gang, så det ble et hyggelig selskap de hadde fått i stand.

Stormen varte i en hel uke, og først helgen etter ble været såpass at det var mulig å komme i båt til Torungen. Og da ble det et nytt selskap og det manglet ikke på slekt og venner.

Ensomt

Men ellers var Torungen et ensomt sted for en ungdom. Når ungdommen danset inne på Merdø, kunne man høre trekkspillåten helt ut til fyret, og da ble de sittende på svaberget og lengte til land.

Når skutene ankret opp på Merdøfjorden ble det dans på Gravene, og da gikk det lystig for seg.

Det var 15-20 jenter på øya, og når de spreke sjøfolka kom i store flokker, hendte det ikke så sjelden at det ble slagsmål om damene.

Når lengselen og danselysten var størst, hendte det at de stjal sjekta mens faren sov.

Karen forteller at de engang seilte inn i fin bør fra sydvest, men det var verre da de skulle hjem igjen. Da sto vinden rett imot, så de måtte ro hele veien. De rakk bare såvidt å kaste seg i sengene med klærne på før faren kom og spurte hvor de hadde vært!

Karen møter kjærligheten

Men selv om det var ensomt på Torungen, kom den unge Karen så mye i kontakt med omverdenen at hun fant seg en frier.

Det skjedde i et selskap i byen hos minister Prebensen. Her møtte hun Daniel Gundersen som var spillemann og spilte fiolin i selskapet.

Selvsagt var forlovelsestiden under slike forhold litt av et slit. Gundersen var fra Froland og hadde lang vei ut. Rutebåten Trafikk anløp Torungen bare engang i uka, og da var Daniel ofte med. En gang lånte han en fiskesjekte med fiskekum. Mens han var midt på fjorden, falt proppen i fiskekummen ut. Daniel øste som en gal hele veien ut til Torungen, og det var med nød og neppe han klarte å komme seg til land.

Bryllup

Etter mange besøk, ble det til sist bryllup. Vielsen fant sted i His kirke og etterpå dro hele følget med Trafikk ut til fyret hvor det ble stelt i stand til bryllupsfest.

Men det var selvsagt ikke bare i festlige anledninger at livet på fyret skilte seg ut fra livet på land.

For fyvokterne var døgnet delt opp i vakter, og disse måtte familien også rette seg etter.

Når fyret var i gang, måtte det store urverket som drev fyret, trekkes opp hver time.

Dette måtte barna hjelpe til med. Og når fyrvokteren satt oppe i fyrtårnet på vakt utover kvelden og natta, hendte det at det var ett eller annet han fikk lyst på. Da var det å rope ned: «Kom opp med en kopp kaffe» eller «kom opp med avisa». Da måtte barna trå til.

Det kunne storme

Selv om livet på fyret som oftest var kjedelig og rutinemessig, hendte det nå og da at det blåste opp til storm og uvær. Da fløy sjøfuglene mot fyrlykta og slo seg ihjel. Familien fikk seg en gratis middag på den måten. I slikt v

En gang ut på høsten kom det en storm som varte i 14 dager. Det var umulig å komme til land, og til slutt var det ikke mer mat igjen. De hadde bare litt rug og litt kjøttdeig som var gjemt bort i kjelleren. Dette måtte rasjoneres.

Til slutt måtte fyrvokteren heise nødflagget, men det var det liten hjelp i. Ikke før var flagget kommet opp, så grep stormen fatt i det, og flaggstanga ble brukket i tre deler som om det skulle ha vært en fyrstikk. Etter 14 dager ble det såpass vær at de kunne seile inn til Søm for å få tak i noe brød.

Etter å ha vært uten mat i så mange dager, smakte brødet godt.

Fyret på 1960-tallet

Etter å ha forlatt lille Torungen, gikk turen til Store Torungen. Der holdt fyrvokter Remen og hans tre barn til.

Han kunne fortelle at det kunne være dramatiske dager å arbeide på fyret.

Julen 1956 ble det bestilt juleproviant fra byen. Postbåten skulle tatt varene ut lille julaften. Men da blåste det opp til storm, og det var umulig å legge til ved Torungen. Hele uka sto uværet på. Vi hadde bare litt hermetikk å dele på de tre familiene som dengang bodde der ute. Først på nyttårsaften kom båten ut med all den gode julematen.

Så det kunne hende at det ble litt smalhans av og til.

Godvær

Når været var god, kunne de stå på toppen av fyrtårnet og se helt til Skagen. Den gang var fyrlampen en svær parafinlampe med en diger veke. Karen forteller også at de hadde en ku på lille Torungen og en sinna apekatt på Store Torungen.

Om vinteren skøytet de på en liten dam.

Og Karen Gundersen forteller videre om sin far: Han kunne være en stor skrønemaker. Han kunne gå frem og tilbake med pipa i den ene hånden og kaffekoppen i den andre. Da kom den ene historien etter den andre.

Når roklubben kom ut, kunne de bli sittende hele natta for å høre på fyrvokterskrønene.

Det kom ofte besøk til fyret. Losene var innom rett som det var, og ofte hadde de besøk av både fiskere og sjøfolk.

Når skutene seilte forbi Tor-ungen, var det fyrvokterens plikt å hilse med unionsflagget. Selvsagt måtte flagget settes på riktig måte. Det var straffbart å gjøre det galt.

En gang mens fyrvokteren sov, skulle Karen sette flagget, og da gikk det så galt at Unionen kom ned i stedet for opp! Da fyrvokteren oppdaget det, var han ikke nådig.

Noen straff fra myndighetene slapp de heldigvis.