annonse

Ei lysende stjerne i horisonten: 17. mai!

Gode minner
Gode minner: Turnerne var et fast innsløag på 17. mai. Det var eget turntog med oppvisning på Skytebanen eller som her, på Bjønnes. I dårlig vær kunne det bli forferdelig kaldt . Dette bildet er tatt i 1957. Arendals Turnforening har bursdag på selveste 17. mai, og i år fyller foreningen 160 år! Vi gratulerer med dagen. (Foto: )
Musikkorps
Musikkorps: Barnetoget under datidens swtilige innmarsj på torvet. Guttemusikken står allerede på tribunen og et nystartet Atinta Skoles Musikkorps er på vei inn på Torvet.
Sykepleierne
Sykepleierne: Tradisjonen tro stilte sykepleierne opp i borgertoget med sine hvite og blåe uniformer.
: 17. mai 1933. (Foto: )
: 17. mai 1933. (Foto: )
: 17. mai 1933. (Foto: )
: 17. mai 1933. (Foto: )

+ FRA EN SVUNNEN TID: Et av de store spørsmåla hvert år var: «Ville bjørkene få grønne blad til 17.mai?» De fleste åra var det små, grønne museører på greinene, men enkelte år sto greinene svarte, minnes Reidun Sollie Hjemdal. Været har mye å si på en slik festdag, og vi håper det blir bedre enn det var i 1950.

Hjemme hadde symaskinen surret til langt på kveld, og nå hang to syttendemaikjoler i sneamusselin, på hver sin kleshenger. En til meg og en til min søster. Kjolene venta på den store dagen akkurat som jentene gjorde.

Det var de fineste kjolene jeg hadde sett i mitt liv: Hvite med blå prikker. Jeg hadde prøvd å svinge meg i kjolen da jeg prøvde den. Det kjentes som jeg svevde. At min søster og jeg skulle gå i like kjoler gjorde ikke noe. Det skapte tilhørighet.

Dagny Båsland i Østregate (hun som «masket» rakna nylonstrømper), hadde slått hullfall på kappene. Kjolene var ikke noe B-lag!

17. maiflagga sto nystrøkne i en krok, og på bordet lå syttendemaisløyfene sirlig på rekke. Litt falma var de, men de kunne brukes et år til. Det var ikke penger til å investere i nye.

Været hadde vært kaldt og ufyselig i tida før den 17. men som de optimister vi var: Det måtte bli sol!

16. mai: Regn og kaldt 

«Dere kan ikke gå i de nye kjolene om været blir slik i morgen» Stemmen til opphavet var bestemt!

Vi foldet hendene under dyna og ba om sol da vi la oss om kvelden.

Vi ble ikke bønnhørt. Klokka sju den 17. våkna folk på Natvig av en salutt fra Høyhei!

Anders Nygård og Trygve Sollie innledet frihetsdagen på denne måten i flere år. Da vi våkna til det store smellet visste vi at dagen var kommet og vi hoppa ut av sengene!

Sørlandet våknet til grå himmel. Vind og tung snø kom fykende vannrett. Det var iskaldt ute. Inne var forventningen i barnesinna snudd til sorg og bedrøvelse.

Ingen nye blåprikka kjoler denne dagen! «Jammen, det er jo ikke så kaldt!». Det nytta ikke: «Dere kan ikke gå med de tynne kjolene, dere vil fryse dere halvt i hjel.» sa moderen.

Hva skulle vi så ha på oss den store dagen?

Opphavet hadde planen klar: «Dere får gå med de rutete foldeskjørta».

De rutete foldeskjørta?! For en skuffelse. Foldeskjørtene hadde vi hatt så lenge at de var blitt for korte, og fallen var lagt ned så langt den kunne. Det var ingen bønn forbi: På med de rutete, og ikke nok med det, vi ble beordra til å ha brune strømper med to rett og to vrang på beina! Og solide sko i stedet for nye sandaler.

Kunne vi vise oss ute på 17. mai i et slikt antrekk? Vi hadde ikke noe valg og påkledningen berga oss nok fra sår hals og frostrier.

17. mai forberedelser hjemme med hensyn til klær, var noe de fleste opplevde. Og det var nok flere enn oss som var skuffa da de så været denne morgenen.

Hvordan dagen forløp etter morgenens skuffelse husker jeg ikke, annet enn at det var forferdelig kaldt i snøføyka. Året måtte være 1949 eller 1950.

Guttemusikken

Broderen var det ikke synd på, han spilte i Arendal Guttemusikk og uniformen var varm nok. Min bror spilte tuba i Guttemusikken. Han øvde på værelset sitt i andre etasje.

Så hendte det en dag like før 17. mai at vi fikk besøk av en vennefamilie, mor, far og fire unger. Det var stas. Vi unger hadde mye å snakke om angående dagen alle ventet på. Broderen tok seg en tur opp i andre etasje for å øve noen takter på tubaen.

Plutselig hørte vi en ekstra kraftig lyd fra instrumentet. Da utbryter den minste gjesten på fire: «Det var pappa!» Stor jubel fra alle i første etasje. Også pappaen lo! Min bror fortsatte å øve «Ompapa, ompa». Han forberedte sitt bidrag til 17. mai.

Også på skolen var det forberedelser til den store dagen. Natvig var egen skolekrets med en lærer og ei «lærinne.»

«Lærinna» ville vi skulle kalle henne «frøken» , men hun ble aldri noe anna enn «lærinne».

Første til tredje klasse var «lærinnens» ansvar, og fjerde til sjuende var lærerens. De yngste klassene var ikke særlig aktive i 17.mai- forberedelsene. Men vi måtte øve oss i å marsjere.

Alle var med, unger og lærere. Som en slange bukta vi oss framover på gamlevei, forbi huset til Halvor Rieber og ut på riksvei 40 i enden av Rødsletta. Siden vandra vi vestover, passerte den gamle idrettsplassen på høyre side av veien. I dag holder Pro-Flex til på stedet, med industri og bruktbutikk.

I Tingstveitkrysset ble vi forenet med Nedenes skole. Sammen marsjerte vi til Engene kapell og hjem igjen. Dette gjentok seg et par ganger i løpet av tiden før den store syttendemaimarsjen. Etter hvert lærte vi hvilket ben vi skulle starte med og vi lærte å gå to og to i rekke. Takten kunne variere noe der vi tråkka i hælene på hverandre. Litt knuffing og dytting var det også.

Læreren gikk først i toget. Så kom de «store klassene».

«Lærinnen» gikk bak, foran første, andre og tredje klasse.

Hvilke andre forberedelser ble gjort på skolen? Vi fikk utdelt små pappark med tredve syttendemaiblomster. Blomstene var av papir og svært populære. Vi solgte dem for 10 øre stykket. Hva inntekten gikk til? Kanskje saniteten eller edruskapsaken, hva vet jeg. Senere ble disse blomstene laget av celluloid.

Det ble også solgt store 17. mai blomster til å pynte bilene med. Blomstene var selvsagt i de nasjonale fargene, rødt, hvitt og blått.

17. mailuer var også et begrep like etter krigen. Luene var sydd av hvitt bomullstoff. «Båtluer» pynta med røde, blå og hvitstripete bånd som gikk rundt hele lua. Guttene brukte luene på langs av hodet, jentene hadde luene på tvers.

Vi lærte å rope HURRA

Det fantes ikke noe klasserop på vår skole, men å rope hurra, det kunne vi.

Og, vi øvde på syttende mai sangene: Ja, vi elsker dette landet, Gud signe vårt dyre fedreland, No livner det i lunder, Vi ere en nasjon vi med og Fagert er landet du oss gav, Herre vår Gud og vår Fader. Alle versa ble pugga inn i hodene våre, og der sitter de den dag i dag.

Noen av elevene hadde lært dikt og vers utenat. Disse skulle framføres på festen på lokalet om ettermiddagen.

Skolekorps var ikke kommet til vår del av verden, men Natvig skole hadde en skatt, vi eide ei skarptromme!

Hele året lå den gjemt et eller anna sted på skolen, men når det nærma seg syttende mai, da kom tromma fram. Stor stas og spenning.

Tromma ble brukt i 17. mai- toget, og hvert år var det store spørsmålet: Hvem skal gå først i toget og slå på tromma i år?

Å slå på tromma var det bare guttene som fikk lov til. Jeg kunne aldri fatte og begripe hvorfor ikke jentene også kunne gå med tromma i toget, vi kunne jo takten – Bom, bom, bom, bom. Bombedi, bombedi, bombedi bombom- bombedi, bombedi bombedi bom!

Om og om igjen ble samme takten gjentatt av trommeslageren, fra Natvig skole til Engene kapell og tilbake igjen. Det lød vidunderlig, som den vakreste musikk. Der vi marsjerte med tromma først i toget, bar lyden bud om den store dagen som var i anmarsj.

Men som nevnt: Kun til bruk for gutter! Vi lærte ihvertfall takten og dermed slo vi løs på alt det som ellers gav lyd, ofte til stor irritasjon for de nærmeste omgivelsene.

Da den store dagen endelig kom, hadde vi øvd så mye at vi nærmest var utlært i marsjering og hurraroping!

Vi stilte i rekke på to og to bak skarptromma og toget satte seg i bevegelse.

Alle svingte flagga i været: »Hurra for 17.mai!».

Det var ikke mange elever på vår skole, kunne vi være 20-30 stykker? Det hjalp på togets lengde da vi fikk skolen på Nedenes på slep, de hadde samme antall elever som oss, men ikke noen tromme, derfor gikk Natvig skole først i toget.

Gudstjeneste og leker

Engene kapell var fullsatt til 17. mai gudstjenesten. Prost Fladmark holdt 17.mai talen. Han sto på prekestolen, hadde øynene festa på et bestemt punkt i taket slik han pleide og den fyldige stemmen hans lød utover i kapellet.

Prekestolen hadde rød fløyelskant med gullfrynser som hang ned.

Prosten hadde et godt grep om kanten på prekestolen, og han slo fingrene fram og tilbake så gullfrynsene hoppa og spratt. For meg var det mere spennende å følge med på frynsenes svingninger enn å høre på prekenen.

Etter gudstjenesten satte toget seg i bevegelse igjen, med skarptromma først.

Vi marsjerte til den gamle fotballbanen. Her ble det arrangert leker av forskjellig slags. Det var hopping i brune striesekker. Like spennende var det hver gang å se hvem som kom først i mål.

Og vi løp med egg i skje. Alle vet at egg er runde og lett detter av ei spiseskje, men her var det ikke nylagte Prioregg som ble brukt. Vi løp med steinegg, av den sorten som ble brukt for å få hønsa til å verpe i verpekassene.

Og det var tautrekking mellom skolene for å se hvem som var sterkest. Det var hurrarop og heiing på dem som vant!

Om det var premier er jeg ikke sikker på. Men det å være med i konkurransene var en premie i seg selv.

Så bar det bort til lokalet. Der venta boller og søsterkake, kaffe til de voksne og en liten flaske brus til ungene.

Lang tale

Da den verste sulten var stillet, var det elevenes tur til å opptre med deklamasjon og hva de ellers hadde pugga til festen.

Læreren på Nedenes skole holdt tale for dagen. Han hadde forberedt seg godt og grundig, og talte både lenge og vel, nærmere to timer – om Napoleon og alle hans kriger!

Etter hvert ble det tynt med folk i benkeradene og under den siste delen av talen var det bare noen få tålmodige igjen. Til sist var foredragsholderen like ensom på lokalet som Napoleon var det på St. Helena!

Noen sier det satt to sjeler tilbake. Den ene av høflighet, den andre måtte låse døra! Folk hadde fått nok av Napoleon og var gått hjem!

Men for oss unger var tilstelningen på lokalet en storveis sak. Vi hadde hatt det kjempegøy i rutete foldeskjørt og kulde, selv om vi kjeda livet av oss med alt snakket om Napoleon Bonaparte.

Til Arendal

Da den offisielle delen av dagen var slutt tok vi bena fatt tilbake til Natvig. Været var ikke blitt bedre, men vi hadde enda en herlighet i sikte: Vi fikk kjøpe hver vår is i kiosken til Narve!

Klokka fem var det borgertoget i Arendal som gikk av stabelen.

Av sted med Fevikruta til byen.

Borgertoget var langt på den tida. Alle som hadde en eller annen tilknytning til Arendal gikk i toget.

Først gikk bystyret med ordfører Thommesen, sakfører Klem, Rådmann Havig, politimester Nils Onsrud og hvem som nå var med i de nobles rekke. Det som imponerte mest var de utrolige 17.mai sløyfene til disse folka. En rosett på jakkeslaget med ei lang sløyfe som rakk, ihvertfall sakføreren til knærne. Ordføreren kunne den ikke rekke lenger enn til bukselomma.

Så kom lottene med fru Thue, fru Duddu Kvilekval og enda flere ledere. De hadde grå uniformer og båtluer på hodet. Det var ikke store troppen, ca. femten personer.

Speiderne var med som flaggbærere.

Det var rikelig med musikkorps i Arendal på den tida. Arendal Guttemusikk og Ungdomsmusikken spilte. Det gjorde også Arendals Byorkester, Frelsesarmeen og Blåkorsmusikken.

Hvem som ville, kunne stille i denne delen av toget.

Sykepleierne stilte i sine blå og hvite uniformer, stilige som bare det.

Tromøysoldatene utgjorde ei stor gruppe, flotte i sine grønne uniformer.

Alle de kristelige organisasjonene var også med. De fleste hadde egne faner som ble lufta på 17.mai.

Haldor Karlsen, Erling Lien, Henrik de Presno, Selmer Studshammen og Maurits Brøndal fronta bedehuset i Arendal. Sjefene for pinsevennene og Baptistene vet jeg ikke hva het, men det er det nok andre som gjør.

Så var det russens tur. De var både grønne og røde. Med russeluer og russekjepper var de et muntert innslag i borgertoget. Alle hadde med seg flagg. Det ble vifta med flagga og hurraropene lød gjennom byens gater. Det var en fest uten like, en fest vi måtte ha med oss, vi som bodde på landet. Arendal var jo også vår by!

Noen år gikk de kristne organisasjonene i fakkeltog om kvelden. Da de kom til torget gikk de hver til sin menighet hvor det var arrangementer.

Åra gikk og den 17. opplevdes ikke fullt så spennende som da vi var små. Vi tok igjen Fevikruta til byen. Vi så på barnetog, borgertog og turnforeningen som viste sine kunster på torget.

Vi gikk og drev i gatene, kjøpte is hos Gerda Øya på Sanden og Kinaputter hos Carma, kiosken på torget. Kinaputtene kalte vi også for kruttkjerringer.

Kinaputter hadde også guttene kjøpt. De kasta dem mot føttene våre med det resultat at skosålene «flakna» og vi måtte gå med fillete sko resten av kvelden.

Så ble vi tenåringer

Den elleville begeistringen fra barneåra var borte. Det var ikke lenger is og brus som var saken.

Men nasjonalsangen og de norske sangene var de samme og vi forsto hvor stort det var å leve i et fritt land!

Ha en fin 17.mai!

Klikk for å se kommentarer ()

Her kan du fritt komme med synspunkter og informasjon. Vi krever fullt navn. Da blir det mer interessant for andre å lese det du skriver. Trakassering, trusler, hatske meldinger eller reklame aksepteres ikke på agderposten.no. Falske profiler utestenges. Vær saklig og vis respekt når du kommenterer.