Agderposten

Meninger

Debatt: «Hva skal du bruke skulpturen til?», spurte jeg. «Den skal skremme vekk menneskene»

Debatt: «Hva skal du bruke skulpturen til?», spurte jeg. «Den skal skremme vekk menneskene»

LESERINNLEGG: Fremtidens lekeplass.

Det er lørdag i Kristiansand og jeg jobber på Barnas Arkitekturdag ved Sørlandets Kunstmuseum. En hel bunt med barn sitter rundt et stort bord dekket med leire, papp, trekuler, garn, lim, og fargerike spraybokser. Barna er helt forgapte, de sitter lenge og de voksne nikker til hverandre og syns at dette er fint. Vi som jobber tenker at dette ble en vellykket aktivitet. Kristiansand kommune har i samarbeid med to flotte kunstnere gjort det mulig for barna å lage sin drømme-lekeplass. Som kan inspirere de voksne til å lage et godt uterom ved Kunstmuseet.

Jeg tar meg en liten pause fra det glade kaoset på bordet. Jeg lener meg inntil murveggen som gå ut mot Gyldenløves gate og tar opp nista mi. Som en snikende virkelighetsorientering kommer lydene fra en by fylt av mange arrangementer inn i ørene mine. Øyene ser på ungene og lekeplassmodellene på bordet, ørene hører en sang. Er det fra en høyttaler? Det høres ut som «her kommer vi unge i flokk, flokk, flokk» men jeg vet ikke helt om det stemmer. Deretter er det noen som taler og roper med forsterket stemme, jeg greier ikke helt å gripe hva som sies.

Men jeg kan tenke meg til hva det er; Faktabasert redegjørelse for årsaken til det i økende grad plagsomme islamproblemet, som stadig flere og stadig yngre nordmenn utsettes for. Vis at du ikke aksepterer mer herrefolkatferd. Kom for å tilegne deg kunnskap, dersom det fremdeles ikke står klart for deg hvorfor De Uintegrerbare oppfører seg islamsk. (http://sian.no/aktivitet/sian-stand-ikristiansand hentet 08.09.2019).

Stemmen blir avløst av buing, så kommer mer sang. Denne klarer jeg ikke å sjeldne om er fra Sian eller fra motdemonstrantene, som mine kolleger forteller meg er fra blant andre AUF.

Senere kommer en streng stemme, deretter mer sang. Hele arbeidsdagen min får dette lydbildet som ikke passer i det hele tatt med hva jeg ser på. Små, kreative sjeler som fordyper seg i alle farger, former og muligheter. Aldri i livet om en byplanlegger tør å begi seg ut på slike lekeplasser! Barnas forslag er så fantasifulle og fulle av muligheter som ikke kan sammenlignes med en tankeverden til et voksent menneske. Barn har ikke fordommer for verken farge, form eller muligheter. Alt er mulig. AUF og Sian.

Barna våre som skal stelle oss når vi blir gamle. Disse barna kan bli hvem som helst. Men det er oss voksne som må guide dem til å møte hver en form, hver en farge og hver en livshistorie som om den var den første de møtte. Vi må lære dem å lytte. Vi må lære dem å respektere og tåle hverandre. Først når de har gjort det, kan de dømme og ta avstand fra. Fordi det er ikke til å unngå at vi mennesker er uenige. Men vi må respektere. Vi må tåle. Vi voksne må tåle. Barna som er fordypet i lekeplassen sin vokser opp med en lydverden av demonstrasjoner for og imot likeverd og respekt.

Det er voksne som lager lyden. En av de siste som er innom aktiviteten på kunstmuseet er et barn som bygger lag på lag, høyere og høyere, av materialene vi har. Til slutt har han bygget så høyt at det nesten faller sammen.

Jeg spør hva det er han har bygget. Han drar på det og svarer at det er nok en skulptur. Hva skal du bruke den til spør jeg videre, fordi det hadde vært fint å kunne forklare skulpturen til de som skal lage lekeplassen.

Den skal skremme vekk menneskene, sier gutten.

Anne-May Fossnes, 30 år, Arendal