annonse

Hun skal løpe 48 timer i strekk

SEIG SOM FÅ
SEIG SOM FÅ: – Det blir gjerne en halvmaraton hver dag, forteller Øyunn Bygstad, som her løper for fotografens skyld på Bjønnes Stadion, like ved familiens hjem i Arendal. Fredag 18. november skal ultraløperen toppe sin egen hårete statistikk, med et 48 timer langt løp i kjelleren på Bislett stadion. (Foto: ERIK HOLAND)
Ultraløp

+ Klokka 10 fredag begynte Øyunn Bygstad (32) å løpe. Om alt går bra, skal hun holde på sammenhengende i 48 timer, og passere 230 kilometer før helga er omme. – Det startet med en kollaps, forteller den superspreke småbarnsmammaen som på rekordtid har tatt steget opp til norgeseliten.

Liv Ekeberg

Her kan du følge med på Øyunns løp i helgen! (klikk deg inn, velg kvinner)

– Ja, jeg er nok en ekstrem person, på godt og vondt. Når jeg først gjør noe, går jeg hundre prosent inn for det, sier Øyunn Bygstad.

Ingen overdrivelse. For når startskuddet går, der i kjelleren under Bislett stadion i dag, er fokuset hennes å ikke bryte før søndag formiddag klokken 10.

Å bryte et løp er noe av det verste hun vet, og for å unngå det, må hun passe på å ikke løpe fortere enn snakketempo, variere med kappgang for å minimere faren for skader, og å spise hver time.

I kjelleren, på den 546 meter lange løpebanen, «det nådeløse, endeløse hamsterhjulet,» som hun sier - vil det stinke svette fra flere hundre løpere i 6-, 12- 24- og 48-timerskonkurransen i Bislett International Indoor Endurance Festival. Høy pop- og rockmusikk vil dundre konstant mot de hvite murveggene og løpernes trommehinner.

– Det er litt som kinesisk tortur, sier Øyunn, og blottlegger en hvit perlerad som røper at hun gleder seg til det nær umenneskelige slitet denne helga.

– Hadde jeg ikke klart 24-timersløpet der i fjor, hadde jeg ikke hatt sjans, men nå vet jeg hvordan jeg reagerer, og har noen triks i ermet. Om jeg klarer å unngå vondt i hoftene, tror jeg at jeg har gode muligheter for å klare det, sier 32-åringen.

Hun vet hva hun kan se fram til: Magesmerter fordi tarmene får juling med konstant dunk-dunk mot det harde underlaget, sannsynligvis timer med oppkast og diaré underveis og hallusinering på grunn av søvnmangel gjennom den ekstreme anstrengelsen.

Startet med total kollaps

Nå vil hun altså doble tidsrammen. Det komplette galskap, vil mange si. Men Øyunns drivkraft er sammensatt.

Som ungjente drev hun aktivt med friidrett. Terrengløp i voksen alder, og Skagerrakmila etter at hun og mannen flyttet til Arendal for noen år siden.

Muligheten er stor for at du har støtt på henne, der hun med lette steg «spiser» kilometer på asfalt eller i Bieskogen og lysløypa i Birkenlund. For Øyunn løper gjerne en halvmaraton eller seks-sju runder i lysløypa når hun er ute. 25 prosent av øktene tar hun på elipsemaskin, for skadeforebygging.

Når vi kommer inn på hva som satte det hele igang, er hun også modig nok til å fortelle hvordan hun oppdaget at hun har denne ekstreme seigheten.

– Som så mange i ultraløpermiljøet, startet det for min del med «å løpe seg ut av noe». For meg var det en kollaps, forteller Øyunn med et rolig blikk.

Løp fra angst og depresjon

Etter en lengre periode med en stor sorg og angst, falt hun sammen.

Den blide, sterke, sporty dama nede. Kroppen sa stopp. Med god hjelp av ektemannen og sine nærmeste, og en sterk vilje, kom hun seg opp.

– Etter to dager strak ut, stablet jeg meg på beina og snørte på meg joggeskoene. Forbauset registrerte jeg etter et par timer i terrenget i Bieskogen, at jeg ikke var skikkelig sliten i beina, forteller Øyunn.

Tvert imot kjente hun seg oppløftet, sterkere, roligere.

Overlevelsestaktikk

Andre ultraløpere forteller lignende historier – om hvordan løpingen har blitt en overlevelsestaktikk, der de sakte, men sikkert har løpt seg ut av ulike former for avhengighet, angst, overvekt eller ME.

Bare to måneder etter Øyunns skjellsettende opplevelse i Bieskogen den våren, møtte hun opp til sitt første ultraløp: Skuggenatten 12-timars, et motbakkeløp der målet er å løpe flest ganger opp og ned fjellet i Treungen.

Hun overrasket seg selv med å vinne. Dermed var den «gamle» friidrettsjenta og terrengløperen alvorlig bitt av basillen.

Siden har hun fullført terrengultraløpet Hornindal Rundt og, som nevnt, Bislett 24-timers i fjor. 2. september i år vant hun like godt Telemarks Tøffeste, et 81 kilometer langt terrengløp gjennom myr og lyng, over fjell etter fjell.

Og bare et par uker senere, fullførte hun Oslo-trippelen (full maraton pluss halvmaraton pluss 10-km på samme dag) som ledsager for en svaksynt.

– Selvom føttene får beinhard medfart, har jeg alltid vært skadefri, sier Øyunn.

Nå løper hun med spesialsko der fotsengen er ekstra bred foran, slik at tærne kan være spredt.

– Er det lov å kalle dere selvpinere?

– Ja, det er lov å si, men det ligger en viktig mestringsstrategi i dette: «Dette kan jeg!» Det er et spesielt og morsomt miljø, sier Øyunn.

Maten som fungerer best for magen under disse ekstreme kraftanstrengelsene, er brødskiver med pølse, har hun funnet ut. Søte energigeléer og godteri styrer hun unna i det lengste.

Hjerneslitasje

Like godt gjelder det å være forberedt psykisk, for to døgn rundt og rundt i en svettestinkende kjeller, er en stor mental belastning.

Når hjernen ikke får hvile, og heller ikke variasjon i synsinntrykkene, er det lett å begynne å hallusinere. Løperne har ingen andre inntrykk til atspredelse enn de hvite murveggene og de frivillige som står ved bordene med mat og drikke.

Øyunn forteller om såkalt hjerneslitasje.

– Du blir veldig labil og litt frynsete, får mange rare tanker. I et terrengløp hallusinerte jeg og så rulletrapper i skogen etter 130 kilometer.

I Bislet-bunkersen kan det henge plakater med demotiverende beskjeder til løperne:

– «Det er lenge til du er ferdig!» sto det på en. På en annen sto det «Hvis du er sliten, så er det bare å gi seg» – men vettu, de meldingene, som er ment som provokativ humor, var på en måte til hjelp, for jeg biter på og blir provosert og får krefter av det, sier Øyunn.

Gleder seg til å snu

– På Bislett må vi snu løperetning hver sjette time, og det er julaften, vettu, gliser hun.

Å snu retning er for å fordele belastningen på knærne. Underlaget i Bislett-kjelleren er mer skadefremkallende enn asfalt.

Mentalt har hun sine triks for å holde ut ensformigheten:

– Å dele opp de 48 timene, er helt nødvendig. Etter to timer tenker jeg «Om fire timer skal jeg snu» så «om tre timer..», så «om to timer», «om tjue minutter ...», forteller Øyunn, og tar en god jafs av hvetebolla på Myrene Bakeri.

Den langlemmede, slanke skikkelsen prøver å spise seg opp før løpet, for hun vet at kiloene vil renne av underveis. Jo lenger hun kan utsette forbrenning av musklene, jo bedre.

Planen er 15 minutter rett ut på ryggen med øyene lukket og og hørselvern mot den høye musikken - hver 12. time.

– Etter 24 timer er det 90 prosent vilje det går på. Da er det grusomt vondt. Da sier jeg til meg selv: «De andre er i ferd med å gi opp. Vel, jeg har så vidt begynt». Et mantra jeg har lært fra tidligere norgesmester Hilde Johansen.

«Forbudte smerter»

Ultraløperne snakker om «forbudte smerter»:

– Hvis jeg får smerter i knærne, anklene eller hoftene, må jeg bryte. Ellers kan jeg løpe på meg skader som jeg må slite med i årevis, kanskje resten av livet.

– Lykke til! Jeg synes det høres vondt ut, kommenterer fotografen tørt.

– Det blir det, det vet jeg. Men jeg vil bare se hva kroppen min er kapabel til, svarer Øyunn med et bredt smil.

Hun vet at mange syns hun er sprø, men velger selv å se på sin nye lidenskap på denne måten:

– Jeg kan nesten ikke fatte at jeg er her i dag, og skal gjøre dette! For meg ble løpingen det beste verktøyet for kriseløsning. Jeg er så priviligert som kan gjøre dette; som har en kropp som tillater meg det. Og i ultraløpmiljøet har jeg venner for livet, gleden over å mestre og fantastiske naturopplevelser.

Løper fra kyst til kyst

Når det ringer til kirketid søndag formiddag, er Øyunn forhåpentligvis i mål, 230 kilometer i beina og nok et ekstremt ultraløp på merittlisten.

– Hva jeg gleder meg mest til da? Å ikke bevege meg, sier hun og ler, selvironisk.

Og så da? Finnes det enda flere hårete mål å sette seg?

Åjadda. 9. februar stiller hun til start på Trans Gran Canaria. Et løp over 125 kilometer fra kyst til kyst over Kanariøyene med 8.000 høydemetre...